Dette er del 2 av vår artikkelserie om dataspillavhengighet. Les den første artikkelen her.

Forrige uke skrev jeg om gaming, og reflekterte rundt hvorvidt foreldre har grunn til å bekymre seg over kidsas dataspilling. Jeg konkluderte med at man må være obs på faresignaler som trøtthet, sosial isolering, nedstemthet, endringer i humør, og nedsatte skoleresultater, men at hvis ingen av disse symptomene er tilstede er det nok ikke spillavhengighet i bildet, men kun snakk om uskyldig spilling.

En som har erfaring med førstnevnte kategori, og som med sikkerhet kan relatere til disse symptomene er Carl Helge Bacus Haukås.
– Mamma gråt. Hun lurte på hva det skulle bli av meg. Hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Stemningen var ganske trist, forteller han meg, og sikter til øyeblikket han måtte fortelle foreldrene at han fullførte videregående med 2.7 i snitt og stryk i norsk.

– Jeg vet at resultatet på videregående hadde direkte sammenheng med spillingen, fastslår han. For Carl gamet. Mye. Det begynte på ungdomsskolen, da han kjøpte seg egen pc, og fortsatte inn i videregående. Age of Empire. Age of Mythology. Call of Duty. Counterstrike. World of Warcraft. Og mange, mange fler.

– Jeg spilte litt på morgenen, litt gjennom skoletiden, når jeg kom hjem, og hele helgen. Jeg husker at jeg lagde en deal med mattelæreren- en oppgave, ti minutter spilling, da han ikke klarte få meg til å la være. En sjelden gang gjorde jeg andre ting, men det gikk nok stort sett i spilling. På det verste kunne jeg spille World of Warcraft 15 timer om dagen, selv på hverdagene.

Mange ungdommer spiller mye dataspill, og de som spiller over 4 timer om dagen regnes som storspillere. Men, ifølge Medietilsynet er det en vesentlig forskjell mellom Storspilleren og Problemspilleren. Mens førstnevnte defineres som en person med et lidenskapelig forhold til spill, uten at det går utover livskvaliteten ellers, kjennetegnes Problemspilleren ved tvangsmessigs spilling som går utover faktorer som søvn, familie og skole.

– Da jeg var ferdig på videregående var jeg gladiator i WoW, men kom ikke inn på noen videreutdanninger.
Jeg aner ikke hva gladiator-tittelen innebærer, men Carl kan fortelle meg at det betyr at man er på et lag som er blant topp 0.5% i verden, det gjeveste når det kommer til delen av WoW som omfatter spillere mot andre spillere. Det er tydelig at konkurranseaspektet er viktig.

Jeg hadde, og har vel fortsatt, veldig høyt konkurranseinstinkt. Spillingen ga meg mestringsfølelse. Jeg spilte så mye at jeg ble bedre enn alle vennene mine. Det var gøy å være best.

Jeg lurer på om Carl noen gang selv følte at han spilte for mye.
– Ja. Jeg skjønte det på videregående en gang. På denne tiden fikk jeg meg en kjæreste. Jeg satt hjemme og gamet, mens hun så på meg spille. På skype. Hun var definitivt andreprioritet- gamingen var mye viktigere. Da merket jeg nok at jeg spilte for mye.
Det eneste jeg merker er at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal reagere på akkurat dette, men noterer meg at Carl snakker om gamingen i fortid, og han forteller meg at spillinteressen sakte men sikkert gikk over da han var ferdig på videregående. – Jeg begynte i forsvaret, så da hadde jeg ikke så mye valg egentlig. Joda, jeg fikk til litt gaming på nattevakt, men ellers var det ikke så mye tid. Jeg innså også at man ikke tjener penger på å spille, og bestemte meg for å ta opp fag ved siden av.

Carl kom seg gjennom disse fagene, fikk vitnemål og kom inn på økonomistudier på høgskolen i Gjøvik.
– På vgs valgte jeg de letteste fagene for å få mer tid til å spille. I Gjøvik begynte jeg å se mer glede i skolearbeidet, og oppdaget at jeg fikk samme mestringsfølelse av gode resultater på skolen som jeg fikk av spillingen. Jeg spilte fremdeles litt WoW, var fortsatt god, men det var på dette tidspunktet at spillingen tok slutt.

Carl la inn ekstra hard innsats, toppkarakterene begynte å renne inn, og etterhvert skjønte han at han var god nok til å begynne på ingeniørstudiet. Han fullførte økonomibacheloren samtidig som han gikk ingeniør forkurs, og høsten 2015 kåret linjeforeningen ham til årets student. Våren 2016 skrev Carl to bachelorer. Etter en tur til Trondheim fikk han øynene opp for Entreprenørskolen, hvor han søkte og kom inn høsten 2016.

– Miljøet på ES er fantastisk, og jeg har møtt masse kule folk. I høst prøvde jeg faktisk å spille litt WoW, men gikk lei etter en måned. Nå spiller jeg ingenting. Jeg trener, lager mat, og jobber mye med oppstartsbedriften.

Det høres altså ut som Carl har klart seg ganske så bra, og han vil gjerne påpeke at gaming ikke kun fører med seg negativitet. – Jeg strøk i norsk, men jeg ble veldig god i engelsk, både skriftlig og muntlig. Jeg utviklet også en god evne til å reflektere over alt jeg gjør, og det er nok sånn jeg konsekvent fikk kun A og B i løpet av bacheloren. Jeg reflekterte, eksperimenterte med studiemetoder, endret studievaner. Disse tingene kan jeg takke spillingen for.

Carl smiler før han fortsetter: – Men, jeg merket jo selv at spillingen tok helt overhånd. Spillavhengighet er farlig når det går for langt. Heldigvis fant jeg ut av det på egen hånd.

Ingrid studerer Biologi på NTNU, og skriver jevnlig artikler på Learnlink-bloggen om tips og triks til å gjøre det bedre på skolen.